FRA MIN AVISLESING DENNE UKA

Aksjonplan for å sjekke unødvendig bruk av vold i politiet
Parlamentet skal denne uka behandle et lovforslag som skal hindre politiet i å bruke unødvendig bruk av makt. Som The Reporter skriver så er det ikke vanlig at innbyggerne krever sine rettigheter når de kommer i direkte kontakt med politiet. Det er mange eksempler på at politiet kan være både brutale og bruke unødvendig vold, men det er ikke vanlig at folk våger å melde fra. Dette lovforslaget skal gjøre det lettere å kontrollere politiet meldes det.
Marit har følgende kommentar til denne avisnotisen: Vi har et godt eksemplel fra My Sisters. Ei kvinne kom nylig til klinikken. Hun var veldig forslått. Våre ansatte spurte hva som hadde hendt. Det kom fram at hun er gift med en politimann. Derfor våger hverken hun eller andre å melde dette. Han truer og de tror også at han har gode kontakter. Derfor skjer ingenting. Hun bae håper han vil finne seg en annen og la henne være i fred.

Budsjettjustering
Avisen melder også at Finansdepartmentet har nektet å øke årets budsjett. Det er vel et tegn på at den generelle vanskelige økonomiske situasjon også gjør seg gjeldene her. I det eksisterende budsjettet var det vegbygging som var tilgodesett med den største delen.

Inflasjon på matvareprisene mindre enn tidligere måneder
Prisøkningen har ikke vært så høy som tidligere kan vi også lese. Prisene økte siste måned med 7.9% en nedgang fra 12.9%. Så om dette fortsetter ser det lysere ut for fattigfolk.

Falashajødene bør ønskes velkommen tilbake
En artikkel i den samme avisen forteller, så langt jeg kan se, en historisk korrekt orientering om hva denne gruppen har gått igjennom. Den diskuterer forskjellige teorier om gruppens opphav og om hvordan Bete Israel eller Falashajødene var mishandla og urettferdig behandla her i landet i hundrevis av år. Hvordan de så i kommunisttida nærmest blei pressa til å forlate landet, ikke minst var dette press i fra USA. Artikkelen forteller også om hvordan de er blitt behandla i Israel. (Dette fikk jeg innsyn i da jeg i sin tid var reiseleder for en gruppe av etiopiske kirkeledere i Israel.)
Artikkelen nevner: Misstro, forskjellsbehandling, forsøk på sterilisering og barnebegrensning, etc. Det er et faktum at mange av dem nok gjerne vil komme tilbake. Det er dette artikkelforfatteren tar opp og mener at etiopiske myndigheter må be denne folkegruppen skikkelig om tilgivelse for tidligere behandling, og å være villig til å gi dem tidligere eiendommer etc. tilbake. Hvordan dette skal kunne skje, ja det svarer ikke artikkelen på.

Roseproduksjon setter nye rekorder
Det skal være en stor utstilling/konferanse med roser om noen få uker. Dette er en veldig industri i landet. Kenya som tidligere var helt dominerende er ennå den største, men Etiopia har på kort tid nesten tatt igjen Kenya. En skal ikke langt utenfor Addis Abeba før en ser enorme områder med veksthus som er fyllte av roseplanter.
Avisen har besøkt en av disse farmene. Denne ene farmen har veksthus på et område som dekker 125 dekar. I disse veksthusene dyrker de 20 forskjellige sorter roser. 1000 personer, 80% kvinner, arbeider i veksthusene. De sender i gjennomsnitt 60 000 roser hver dag til Italia, Japan og Holland. Forsendelsen er ganske så komplisert siden rosene må oppbevares minimum 12 timer i et rom som holder 2 grader pluss før de kan lastes inn i transportflyet. Det bygges forresten et nytt enormt lagerlokale på flyplassen som skal ta hånd om dette. Artikkelen forteller videre at dette er en industri som sysselsetter ca 85000 personer her i landet og at det nok er på høy tid at en evaluerer hva denne produksjonen har å si ikke minst for miljøet.

VI HAR DET GREIT

Som tidligere nevnt så er vi veldig strategisk plasert. Leiligheten vi bruker ligger naturlig til for folk til å stikke innom for å slå av en prat. Og vi er ofte heime. Tirsdag og torsdag har jeg undervisning på presteskolen, så da er vi ikke her. Marit bruker da tida i samtale med de som arbeider i My Sisters. Onsdag ettermiddag er hun også der ute, da har de stabsmøter. Resten av tida bruker vi her. Marit har nettopp klart å få avgårde brev til alle de som støtter My Sisters. Det er brev med rapport om hva den enkelte har gitt i fjoråret, og til de som er faddere, melding om hvordan det går og så bilde for hvert enkelt barn. Tidligere har det tatt mye tid å få fram opplysningene og alle bildene, i år var det meste av dette klart da hun kom i januar. Så hun har gått rundt og smilt som ei sol over framgangen. Gubben sjøl har brukt tida til å forberede seg til timene, 9-12 to dager i uka. Da han kom i januar trodde han at han var brukbart forberedt, men så oppdaga han ei bok, Kingdom Ethics, som han ikke hadde sett før. Så han har brukt mye tid på å studere denne boka og å prøve å formidle innsikt fra denne boka til studentene i tillegg til det andre materialet han hadde forberedt. Summa summarum, vi har vært ganske så opptatt begge to.
Men så var det altså det jeg begynte med ang. den strategiske plasering av husværet vårt. For det har vært veldig mange som har kommet innom, ikke som forstyrrende element, men inspirerende. Selv om vi ikke får tid til å besøke arbeidet i sør så får vi altså møte folk som har mye å fortelle fra arbeidet. Jorunn (Hamre) 83 år er ”still going strong” og har alltid mye å berette. Jorunn er flink til å fortelle, hun forteller ikke om seg sjøl, men gjennom det hun forteller er det ikke vanskelig å se at Gud fortsatt bruker henne. Det store nettopp nå er en muslimsk sjeik som har tatt et veldig avgjort valg, han vil tjene Jesus. Han vet godt at det nok kan koste han livet, men han er frimodig og trygg.
Kjetil (Fuglestad) er kommet tilbake fra en tur til Tanzania. Han var bedt om å komme dit for å gi råd om mulig treplanting på en stor farm som misjonsvenner i Norge har kjøpt inn for å gi økonomisk trygghet til Haydom hospital. Kjetil er full av begeistring over mulighetene. Han har lært fra seg teknikker ang. skogplanting i tørre områder og tror bestemt at det er folk der som vil være i stand til å følge dette opp. Leskog er viktig for god kornproduksjon på de enorme kornåkrene denne farmen har. Nå om dagen arbeider han med de papirer som er nødvendige for at det arbeidet han er med på sør i Etiopia skal tilfredsstille alle mulige og umulige byråkratiske krav fra myndighetenes side.
Torsdag møtte vi en ”ung” mann, (han fortalte seinere at han fyllte 50 i fjor), etter at vi hadde kikka litt på hverandre fortalte han ”du var den første av flere konfirmantlærere jeg hadde!” Så viste det seg at det var ”Gubbån” Sven Gunnar Hinderaker. Fra å være misjonærbarn på Skoleheimen var han nå professor i Internasjonal helse og global samfunnsmedisin ved universitetet i Bergen. Han er her noen dager for å dele erfaringer med etiopiske kollegaer. Han møtte samtidig Thor Henrik Henriksen som er her for ett år og arbeider som spesialist på ett av de store sykehusene i byen og Karl Roth som sammen med Ingeborg kom denne uka. De har bestemt seg for å bruke en del av pensjonisttilværelsen som røntgenspesialist på et sykehus i Soddo, sør i landet. Thor Henrik og Karl har som mange vil vite mange år bak seg som leger på ulike hospital syd i landet.
Karl forteller at flere av sykehusene her i byen har fått utrolig fint teknologisk utstyr for å kunne ta CT og MR undersøkelser. Men selv en lekmann forstår at det er ikke bare å plugge utstyret til nettet og å trykke på knappen. Så allerede før han kom til landet hadde han fått henvendelser fra flere hospital om han kunne komme og hjelpe dem med å bruke utstyret optimalt og ikke minst å vurdere de resultatene maskinene produserte.
Men det er ikke alt vi hører som gjør oss like begeistra. Som om det ekteparet fra USA som har kommet hit, kjøpt seg hus og bestemt seg for å arbeide full tid som evangelister i nærområdet. Hva som er galt med det? Jo, de har bestemt seg for å arbeide helt uavhengig av alle andre evangeliske menigheter i byen. Et opplegg som kanskje fungerer bra i det individualistiske USA, men det er nok feilslått i denne kulturen. Men når misjoner med over femti års erfaring kan slå inn på en slik veg så kan en vel ikke vente noe bedre av nyankomne amerikanere.
Nå er det mindre enn tre uker til vi setter kursen nordover igjen. Vi gleder oss til det, men som dere kanskje forstår: Det er en viss forskjell på livet vi har på Løkkatoppen og her i Addis Ababa.

TALLMAGI

Mekane Yesus kirken har lagt fram en ny og veldig ambisiøs strategiplan for arbeidet de neste fem årene. Det er veldig mye bra og mye å glede seg over i denne planen. Den historia som kirka har bak seg siden den ble organisert i 1959 gir virkelig grunn til å se framover med frimodighet, håp og optimisme. De regner med Guds hjelp og velsignelse, og det har de virkelig god grunn til å gjøre når en ser på hva som har skjedd her i landet i disse litt over 50 årene. Fra et medlemstall på ca 20 000 regner de nå medlemstallet til over 6 millioner. Det er jo ikke annet enn et av Guds store mirakler. Det var selvsagt ingen av de som var til stede den gangen i 1959 som kunne ha drømt om noe slikt.
Så det er selvsagt god grunn til å stole på at Gud vil fortsette å velsigne arbeidet. Strategiplanen er derfor også full av tall om hva de forventer seg i løpet av den perioden som ligger foran. En fortsatt stor kirkevekst. Og innenfor det feltet som opptar meg spesielt: 12000 nye prester! Men når en har sett at det i de siste 20 årene er blitt utdannet mindre enn 200 hvert år, ja da må en, selv om jeg også stoler på Guds velsignelse, lure på: Er dette i nærheten av et realistisk tall?
En ung kollega på seminaret sa det slik her om dagen: Det synes å være en viss tallmagi i kirka vår. Vi er så fasinert av de store kirkeveksttall vi har opplevd at vi nesten tror at store tall skal komme av seg selv. Han fortalte at rektor på seminaret, i fullt alvor, hadde sagt at nå, i løpet av et år, skulle antall teologiske studenter økes fra 130 til 1000. På spørsmål om hvordan dette skulle skje, ja så svarte han som andre kirkeledere har gjort i det siste: Vi regner med Guds velsignelse. Til meg og andre skeptikere kommer det kanskje en annen tanke også, kanskje Gud også vil spørre: Men hva vil dere gjøre for at dette skal kunne skje?
Så langt har jeg ikke møtt mange som har sagt at under de gjeldene vilkår så kan en ikke vente at unge dyktige studenter vil velge prestestudiet. Menighetene har ikke økonomi til å sende studenter. Og de har ikke økonomi til å ansette flere prester. De fleste prester har i dag en månedslønn på Birr 1000. Det tilsvarer 320 norske kroner. Dette er simpelthen for lite. Så hvordan skal kirka kunne få flere student¬¬stipendier og hvordan skal de kunne få menighetene til å betale prestene sine bedre? Strategi¬planen synes ikke å gi noe klart svar på dette.

AMMANUEL ABRAHAM FYLLER 100 ÅR.

På lørdag feiret Ammanuel Abraham 100 år. Han ble i 1963 valgt til Mekane Yesus kirkens andre president, og var president i mer enn 20 år. Han er stadig oppegående og var til stede på åpningsmøtet for kirkens generalforsamling i januar. Han er selvsagt kirkens grand old man og har hatt en mektig rolle i kirkens historie. Det var uten tvil en veldig fordel for kirken i dens tidligere år at kirkens president var så vel utdannet og hadde en slik respektert posisjon i alle kretser. Han var som kjent både ambassadør og minister i flere departementer i keiserens tid. Under revolusjonen i 1974 ble han satt i fengsel, men han ble løslatt fordi det ikke kom noen klager fra noen på han.
Vi stiller oss i rekken av gratulanter.

HIS HOLINESS ABUNA MATHIAS INNSATT SOM NY PATRIARK

Mange av dere vet at helt til 1959 så var den øverste biskopen i den Etiopisk Orthodoxe Kirken alltid hentet fra den koptiske kirken i Egypt. Siden den gang har kirken vært ledet av en etiopier. Kirken her har nå samme status som den koptiske kirken og den øverste leder har tittelen Patriark, selv om en har beholdt ordet for biskop, abun. Abuna Paulus døde den 15. august i fjor og nå er altså en ny valgt. Det er Abuna Mathias. Han er 76 år og har tidligere vært abbed ved flere kloster tidligere. Da han ble valgt var han etiopisk biskop i Jerusalem. Han er den sjette biskopen i rekken av etiopiske ledere for denne en av verdens eldste kirker.
Den første etiopiske abun var Abuna Baslios som døde i 1964, den andre var Abuna Tewoflos som ble arrestert og drept i tida under Derg’en sitt styre i 1978. Den tredje var Abuna Tekle Haimanot som døde en naturlig død i 1988, den fjerde, Abuna Merkorio, ble avsatt da Derg’en falt er ennå i live. Han leder nå en utbryter fraksjon i USA. Abuna Paulos ble valgt i 1992 og er den patriarken som har regjert lengst av disse.
Det var til sammen 806 personer i flere forskjellige sammenhenger som avga stemme ved dette valget. Abuna Mathias fikk 500 av disse stemmene. Fire andre kandidater delte resten. Helt siden 1959 har det vært slik at staten har kunnet kontrollere utfallet av disse avstemmingene. Så det bør ikke over¬raske noen at Abuna Mathias kommer fra Tigray.
Avisen som refererer dette forteller at i følge siste folketelling så tilhører 43% av befolkningen EOTC (Ethiopian Orthodox Tewahedo Church), 33% tllhører Islam og 19% forskjellige Protestantiske kirker, 3% er klassifisert som tilhengere av tradisjonell religion mens det er 1% katolikker og 1% som tilhører andre religioner (Jehovas vitner, Mormonere, Hinduer etc.)

POLITIKK PÅ HØYT NIVÅ

Om du har lest tidligere innlegg husker du at jeg har skrevet litt om GERD, det store damanlegget som Etiopia planlegger (skulle ha påbegynt allerede) tvers over Blånilen 12 km fra grensen til Sudan. Som nevnt støtter Egypt og Sudan seg på en avtale innført av de britiske kolonimakter i 1929 som sier at ingen har adgang til å hindre vannet i Nilen fra å strømme fritt inn i Sudan og Egypt.
På et møte den 26. februar i Cairo for Arab Water Council uttalte Saudi Arabias vise forsvars-minister at Etiopia utgjør en fare for vannrettighetene som Egypt og Sudan har.Han sa også at det ser ut som om at Etiopia er ivrig etter å skade arabiske nasjoner. Slike uttalelser falt selvsagt ikke i god jord her i landet. Etiopia har kalt inn ambassadøren fra Saudi Arabia på teppet. Ambassadøren fikk en skyllebøtte og har lovet å bringe Etiopias klage tilbake til sin regjering.
Etiopia forundrer seg over at en representant fra et land som ikke har noe med Nilen å gjøre og som ikke har felles grense med Etiopia kommer med slike uttalelser. I tillegg til det som er nevnt ovenfor så skal han ha sagt at denne dammen vil ha en kapasitet på 70 milliarder kubikkmeter vann i en høyde på 700 meter over havets nivå. Om en slik dam skulle kollapse så vil Khartoum, hovedstaden i Sudan, bli fullstendig drukna i vann og skadeomfanget vil strekke seg helt til Aswan dammen. Han hevdet videre at dammen er et politisk prosjekt mer enn økonomisk og at dammen vil bli en trussel til Egypts og Sudans indre sikkerhet. Det ligger i etiopiernes innstilling at de ønsker å hindre vanntilførselen til Egypt og Sudan, sa han. De benytter enhver mulighet til å skade oss arabere.
Avisen som gjengir dette står for det som er vanlig oppfatning blant etiopiere: La dem si hva dem vil, vi gjør som vi vil. Dammen er planlagt til å kunne produsere 6000MW elektrisk kraft. Det er omtrent tre ganger så mye som det totale Etiopia produserer i dag. Kostnadsoverslaget er på 76 milliarder etiopiske Birr, 23 milliarder norske kroner, og skal helt og holdent skaffes til veie fra etiopiske kilder og stå ferdig i 2015.

EN VISS FRUSTRASJON

Det har knapt vært noen dag i det siste uten at en eller annet har avlagt oss et besøk. Siden de aller fleste på en eller annen måte har en viss tilknytning til misjonens arbeid, er det vel bare naturlig at praten kommer til å dreie seg om misjonsrelaterte spørsmål.
Det er leit å si det, men det kan ikke benektes at ofte føler en på en viss frustrasjon. Det kan gjelde så mangt. Noen er lei seg for at misjonen har trappa ned det tradisjonelle arbeidet i for hurtig takt. Det er klart dette har med prioriteringer av begrensa resurser å gjøre. Noen av disse prioriteringene blir nok gjort av misjonærkomiteen her ute, men det virker som om de kraftigste prioriteringene kommer fra hovedkontoret i Norge. Dette har nok ofte skjedd uten at det alltid har vært nøye nok konsultasjon med våre etiopiske partnere eller de misjonærer som står midt oppe i det. Det er forståelig at de som sitter i NLM Norge er ivrige etter å gå videre. De kjenner ikke alltid på den samme forpliktelsen til å stå løpet ut her som de som har arbeida her i mange år, gjør. Men frustrasjon skaper det.
Det er klart det er mange år siden vi i 1949 begynte arbeidet i Etiopia, men det betyr ikke at det arbeidet en nå taler om er så gammelt. Det som ble påbegynt i 1949 og de årene som kom deretter, er for lengst fullstendig overlatt helt og holdent til Mekane Yesus kirkens ansvar. Det som skaper frustrasjon er at arbeid som faktisk bare er noen ganske få år gammelt, også blir trappet betydelig ned. Og spørsmålet blir hos oss som sitter på sidelinja: Hvilke kriterier blir brukt når en skjærer ned? Har en tatt med i diskusjonen at det i disse forholdsvis nye områdene ennå pågår en hard åndskamp? Krefter som ikke kan beskrives i tall eller bokstaver er ute etter å ødelegge det arbeidet som er begynt. Det har vist seg om og om igjen i de årene misjonen har holdt på her i Etiopia. ”Unge” ledere har tapt i denne kampen. Bør ikke nå misjonen revurdere om ikke fortsatt støtte i form av personnell og økonomi kunne hjelpe de som står midt i denne striden? Denne holdningen er ikke uttrykk for en paternalistisk misjonstenkning eller skjult rasisme, men rett og slett realisme og sunn vurdering av de problemer våre venner har å kjempe med.
Hvordan skal altså de begrensa resursene vi har brukes? Skal de brukes til å holde i live det arbeid misjonen har vært med å starte, eller skal de brukes til å gå videre til nye, unådde områder? At det finnes mengder av unådde, ikke minst muslimer også innenfor våre tradisjonelle arbeidsområder i Etiopia er en helt annen sak. Vi bør vel ikke glemme det`?
For en del år tilbake vedtok misjonærene våre her i landet at en skulle prøve å nå den nesten helt unådde muslimbefolkningen øst i Etiopia ved å starte nytt arbeid i det daværende arbeidets ytterkant. Dette ble gjort og har holdt på en tid. Men det er nå tydeligvis ikke riktig strategi lenger. Resursene skal nå brukes innenfor det som blir kalt S-arbeidet, nemlig arbeid retta mot Somali folket i Somali regionen i Etiopia og i nabolandene. Det er ingen som ikke vil at vi også skal nå de folk som bor der, med evangeliet. Men det var altså dette: Må det føre til at vi forlater halvgjort arbeid i andre deler? Er det slik at muslimer langt borte er mer ”verdig trengende” enn de muslimer en nå arbeider i blant? Burde en ikke heller sørge for å finne nye resurser til en slik satsing?
Når det gjelder arbeidet i øst, så er hovedinnvendingen at her ønsker misjonen å arbeide uten å ha kirken med seg inn i disse oppgavene. I dette ser det for meg ut som om misjonen ikke har de aktive misjonærene her i landet med seg. Det er ingen som ikke er klar over at kirka også har store problemer og vansker. Lederne her har mye å slite og streve med. Men de har misjonssyn. De vil også gjerne gå inn i nye områder med evangeliet. Men de vet de mangler resurser og vil derfor gjerne gå sammen med misjonen. Skal ikke dette oppfattes som en positiv styrking av innsatsen, istedet for en klamp om foten?
Det er klart at et slikt innlegg som dette irriterer noen. For dette arbeidet skal visst egentlig være helt hemmelig. For en som står utenfor høres det nesten noe komisk ut at meldinger og referater blir sendt i kryptert form. Det minner en del om det vi holdt på med i gutteklubben i min barndom, inspirert av Hardy guttene. Men det er klart det ligger alvor bak hemmeligholdet også. Vi har mange, mange eksempler på at dette arbeidet kan være farlig. Og da igjen kommer spørsmålet: Er det riktig å bruke misjonærer som helt klart stikker seg ut? Er det ikke en bedre strategi å gå sammen med etiopiske medarbeidere? I tillegg kommer den gamle tesen om at Gud åpner og Gud stenger. Og at ved å måtte hemmeligholde arbeidet, så fratar en misjonsfolket den viktige rollen de har, nemlig å be for arbeidet.
Det er også noen røster som spør om det arbeidet som nå planlegges er grundig nok forberedt. Det er vel ikke rett av en eldre misjonær å si slikt, men en kan nok spørre seg av og til om det er en politikk i misjonen at en ikke skal rådføre seg med eldre misjonærer? Om dette er slik, så må det vel være en litt dum innstilling? Det er vel ikke nødvendig å repetere tidligere feilgrep? De samtalene vi har hatt viser at vi er ikke alene om disse tankene. Det er faktisk yngre som tenker i de samme baner.
Frustrasjon må bekjempes ellers sprer den seg. Hvilke grep kan bli tatt? Må vi ikke gjøre hva gjøres kan for å få tilbake den begeistring og pågangsmot som prega arbeidet i Etiopia tidligere? Ikke trekke ut resurser når arbeidet endelig begynner å vise framgang og frukter, men i ord og gjerning oppmuntre de som står i arbeidet. Klarer vi å snu frustrasjon til begeistring og pågangsmot, da vil dette vise seg i at nye arbeidere melder seg og at misjonsvennene får tilbake den iver de tidligere hadde.

EN LIGNELSE

Menig Het hadde slått seg ned et sted på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det hadde ikke vært så lett i begynnelsen, men sammen med Pro Sjekt hadde det gått ganske bra. Pro Sjekt hadde bygd opp flere hus, det var blitt en del aktivitet og Menig Het ble også mer og mer aktiv. Etter en stund kom Rap Port innom og kunne fortelle til andre at, jo Menig Het eksisterte og fungerte. Kir Ka syntes dette var veldig bra og mente det Menig Het gjorde var et godt utgangspunkt for arbeid inn i et helt nytt område.
En dag kom Revi Sjon på besøk. Han fant ut at Pro Sjekt nok hadde gjort en del feil og også misbrukt en del midler. Dette gjorde at Nor Ad og Bi Stand sa fra til Pro Sjekt at de nok ikke kunne være med så mye som før. Pro Sjekt ble sengeliggende med brukken rygg. Menig Het gråt. Noen av de fine bygningene sto tomme og noen begynte å vise tegn til forfall. Sisterna, vannbeholderen, som hadde vært så fin, fikk store sprekker. Det hadde visst vært noen tekniske feil fra begynnelsen av. Nå var det nødvendig å frakte vann langt borte fra, og Pro Sjekt visste ikke hvor lenge de kunne holde på med det.
Alt dette satte sitt preg på Menig Het. Han begynte mismodig å tvile på om det var mulig å holde på. Var det galt at han i det hele hadde slått seg sammen med Pro Sjekt? Han holdt på å gå til grunne. Sammen med Pro Sjekt hadde han kommet rundt i de forskjellige landsbyene. Mange hadde fått høre. Nå var dette helt stoppet opp. Han var for svak til å kunne klare seg alene. Framtida så helt mørk ut.
En dag kom FN forbi. Han stoppa den flotte landcruiseren sin og ville finne ut hvordan Pro Sjekt hadde det. Menig Het kom også til og spurte om FN kunne være til noe hjelp og støtte også for ham. ”Nei,” sa FN, ”jeg kan bare hjelpe Pro Sjekt. Jeg må være fullstendig nøytral i mitt arbeid.” FN undersøkte videre og fant at Pro Sjekt var så dårlig at han nok måtte sende bud på Komi Sjon, men han igjen var så opptatt at det var lite håp om at han kunne komme. ”Det er vanskelig for meg skjønner du,” sa FN, ”for jeg har bare kort kontrakt og må kunne vise til snare resultater. Og dessuten er det alt for dårlig internettfor¬bindelse her.” FN kjørte videre.
Så stoppet det en annen landcruiser en dag. Det sto NLM på døra. Begeistring! Nytt håp tentes både hos Pro Sjekt og Menigh Het. ”Dette er våre gamle venner! Nå får vi nok hjelp!” Det var jo de som startet det hele da vi var så glade. De ble litt skuffa da de oppdaget at de som før hadde sittet i denne bilen, ikke var der. De som nå kom var fremmede. Kom de bare på besøk for å se seg om?
Pro Sjekt fikk nå høre at opplegget de hadde fulgt hadde ikke ført fram. Det var ikke noe å gjøre med den brukne ryggen. Han fikk rett nok løfte om at Nor Ad og Bi Stand kunne være hos han litt lenger, men det var lite å gjøre med smertene.
Menig Het kom også nå for å spørre om hjelp. Men det var visst ikke helt enkelt. Han fikk høre at de hadde fått mye hjelp allerede. Stra Tegi som satt i bilen og leste igjennom sine papirer, sa at det også var en feil med Menig Het, han hadde ikke den rette etniske bakgrunn. ”For nå er det en annen folkegruppe som skulle prioriteres”, forstår du.
Menig Het prøvde å forklare at det var jo nettopp denne gruppen de hadde prøvd å nå ut til i mange år, og at de nå endelig så en del positive tegn. Stra Tegi leste videre i sine papirer og hørte ikke på dette. Pio Ner ,som den andre personen i bilen lente seg ut av vinduet mot Menig Het. ”Det er nok ikke rett lenger å hjelpe deg”. Menig Het gråt ”Du skjønner, Støtte og Hjelp er ikke med i bilen lenger.” Det var ikke noe å hente fra den kanten lenger. Menig Het følte at de spørsmål han hadde, ble sett på som bryderi. Pio Ner og Stra Tegi var som andre nordmenn ivrige etter å komme videre. For dem var det viktig å komme fort fram. Menig Het så på sine sår og skader; ”Kan jeg overleve her alene?” Bilen ble borte i svingen.
Han sto igjen så hjelpeløs. Sårene som hadde kommet på grunn av de skuffelsene han hadde gått igjennom, ble bare verre og verre. ”Vil jeg dø?”
Hver dag undret han seg: ”Kommer ikke Sam Aritan snart?”

HOMOSEXUELLE KONSEKVENSER

Vedtaket som blei fatta i Mekane Yesus kirken sin generalforsamling blir naturlig nok diskutert og debattert i vide kretser. Ikke bare her, men selvfølgelig i USA og Sverige, Danmark og Norge for å nevne reaksjoner som jeg har fått. Ikke minst gjelder dette mastersklassen min på seminaret. Det går ikke en dag uten at en eller flere tar opp emnet. Ikke unaturlig siden det er etikk som er vårt tema og siden de mister noen av sine beste lærere og en student mister også sitt underhold.
Nå er det altså konsekvensene som for alvor begynner å melde seg. Disse var for så vidt ikke borte i debatten i generalforsamlingen heller. Det var flere som opponerte mot vedtaket. Ingen var uenig i at å godta homosexuellt var klart brudd på Guds ord, men noen var selvsagt opptatt av hva de ville miste i støtte fra disse to kirkene. I den sammenheng må jeg si at jeg er imponert over kirkeledere i en veldig fattig kirke som står på sin overbevisning selv om de er klar over at det vil få økonomiske konsekvenser.
Andre var opptatt av hva som ligger i partnership. Det er klart at EECMY i flere år har truet disse kirkene med at det ville få slike konsekvenser, men mange delegater mente likevel at en burde gå noen mil til for å se om de kunne være til hjelp for de mange både i den amerikanse og den svenske kirken som ikke er enig i de vedtak deres respektive kirker har fattet. Hva ligger det i partnership ble det spurt? Gjelder det bare når alt er greit? Eller bør vi ikke også kunne bære byrder sammen?
Nå ble altså vedtaket fatta. Og i klassen går diskusjonene høyt. Mange er svært avgjorte og holder fram prinsipp som Sola Scriptura, men så blir det selvsagt hevda at alle mener seg å ha Bibelen på sin side. En av studentene som hadde vært tilstede på et stort kirkemøte i California kunne fortelle at der var det demokratiske prinsipper som hadde spilt den avgjørende rollen. For i avstemmingen til slutt i møtet hadde 342 stemt imot å tillate homosexuelt partnerskap mens 349 hadde stemt for. Som han sa, det var faktisk 7 personer som avgjorde det hele. Og la han til, vi i EECMY følger jo de samme prinsippene, nå var det sterk stemning mot men hva vet vi om stemningen blant delegatene om for ex. 10 år? En annen student, ikke fra EECMY, mente at de som hadde vedtatt å bryte forbindelsen til sam¬ar¬beidskirker burde ha tenkt på at dette er ikke hverken den eneste eller den mest alvorligste synd som er nevnt i Bibelen. ”Jeg tror ikke vår kirke kommer i en slik situasjon,” sa han, ”og om vi skulle gjøre det, så ville vi kanskje ikke gått til et slikt drastisk skritt.”

HAR DU DET GODT?

Den vanligste hilsingsformen når en møter venner og kjente i Etiopia er å spørre hvordan de andre har det.
Hvordan vi har det? Fint og godt på de fleste måter, men vi kan vel også godt innrømme at det ikke er helt enkelt å være ”rik” nordmann i Etiopia. Som når jeg sitter og tar en kopp cappuchino sammen med venner på seminaret. Vi prater om ditt og datt selvfølgelig, men ofte må en gammel lærer selvsagt spørre yngre kollegaer om hvordan det går, ikke bare med arbeidet, men også med økonomien. Ennå har ingen av disse kommet til meg for å be om hjelp, kanskje det nettopp derfor er tungt å høre hvordan de sliter. Jeg sitter der med 12,500 kr utbetalt fra NAV etter skatt hver måned. Lærere på seminaret, noen av dem med doktorgrad, har litt over 1000 kr i lønn pluss 500 kr i bostøtte før skatt. Noen av dem er heldige. De har koner som også har arbeid. Flere har ikke. Alle har de barn. De offentlige skolene er ikke de aller beste så de prøver å få barna inn på privatskoler, men det koster ekstra.
Jeg vet hva en bolig koster. En familie vi prøver å hjelpe strever med å skaffe seg to veldig enkle rom, uten kjøkken og bad. De finner ikke noe under 500 kr i måneden. Mine kollegaer som nok er vant til litt mer, hvordan de klarer seg, ja jeg skjønner det ikke.
Maten er rett nok en del billigere enn i Norge, men det koster her og. Studiebøker som de burde ha råd til å kjøpe seg av og til er ikke noe billigere. Bil som en lærer på dette nivået ville se på som en selvfølge om det hadde vært i Norge, ja det kan de ikke en gang drømme om. Mer enn en gang har jeg nok omtalt de av mine tidligere studenter som etter studier i utlandet har valgt å bli der, i ikke altfor vakre talemåter, men jeg forstår dem bedre og bedre. Det er ikke enkelt, for også her er det store for¬skjeller. De som arbeider i kirka har på langt nær så gode økonomiske uttellinger som andre med tilsvarende utdannelse.
Så sitter en der da og ønsker at en var ”millionær i forkledning” eller håper på at en skal komme på noe riktig glupt som kan være til hjelp for gode venner ikke bare i øyeblikket men også på litt lang sikt.