En kjenner ikke morgendagen og godt er vel det, men i februar blei det litt stor forandring fra den ene dagen til den andre. På tirsdagen underviste jeg på Seminaret på Makanissa, på torsdagen blei jeg sendt med ambulansefly til Nairobi. Jeg skjønte vel ikke så mye av det, men da spesialisten i Nairobi etter noen dager sa at hadde ikke han vennen din i Etiopia (Peter Klungsøyr) tatt affære, ja da hadde du ikke vært i livet nå. Dr. Peter beordra ambulansefly selv om han ikke hadde fått skikkelig undersøkelsespapirer fra sykehuset jeg hadde besøkt i Addis Abeba. At han berga livet mitt er det ingen tvil om.
Så det blei ikke mye undervisning fra meg dette året på Mekane Yesus Seminary. Heldigvis tok Agne Nordlander over mine timer i tillegg til de han selv hadde. Studentene fikk derfor fullført faget sitt.
Etter mange uker i Nairobi blei jeg ”frakta” til Norge. Du så fint at det er noe som heter reiseforsikring! Sykepleier kom fra Norge og tok hånd om meg. Marit som hadde sittet ved sengekanten min i ukevis fikk ikke oppleve luksusen på Businessclass men måtte ta til takke med economy.
Jeg trodde det skulle gå greit å komme i form igjen. Den gang nei. Det blei flere sykehusopphold her i Norge også. Nå har de utstyrt meg med pacemaker/hjertestarter så det er visst håp om at jeg skal få noen dager til.
Om det blir fleire undervisningsoppdrag til Seminaret er en helt annen sak. Tidligere i år trodde jeg nok at opptreninga skulle gå så pass greit at jeg kunne dra ut som vanlig i januar, men det synes nå mest fornuftig at jeg lar det være denne gangen. Marit drar som vanlig men satser bare på å være en måneds tid. Jeg må vel klare å ordne meg her og holde ut den tida alene. Jeg får gjøre som vi spøkte med i tidligere år. Da sa vi at vi skulle prøve å reise til et av barna og når det ene barnet blei lei oss så fikk de sende oss til det neste. En måned delt på seks barn skulle bli overkommelig for alle parter.