DET BLEI PLUTSELIG STOPP

En kjenner ikke morgendagen og godt er vel det, men i februar blei det litt stor forandring fra den ene dagen til den andre. På tirsdagen underviste jeg på Seminaret på Makanissa, på torsdagen blei jeg sendt med ambulansefly til Nairobi. Jeg skjønte vel ikke så mye av det, men da spesialisten i Nairobi etter noen dager sa at hadde ikke han vennen din i Etiopia (Peter Klungsøyr) tatt affære, ja da hadde du ikke vært i livet nå. Dr. Peter beordra ambulansefly selv om han ikke hadde fått skikkelig undersøkelsespapirer fra sykehuset jeg hadde besøkt i Addis Abeba. At han berga livet mitt er det ingen tvil om.

Så det blei ikke mye undervisning fra meg dette året på Mekane Yesus Seminary. Heldigvis tok Agne Nordlander over mine timer i tillegg til de han selv hadde. Studentene fikk derfor fullført faget sitt.

Etter mange uker i Nairobi blei jeg ”frakta” til Norge. Du så fint at det er noe som heter reise­forsikring! Sykepleier kom fra Norge og tok hånd om meg. Marit som hadde sittet ved sengekanten min i ukevis fikk ikke oppleve luksusen på Businessclass men måtte ta til takke med economy.

Jeg trodde det skulle gå greit å komme i form igjen. Den gang nei. Det blei flere sykehusopp­hold her i Norge også. Nå har de utstyrt meg med pacemaker/hjertestarter så det er visst håp om at jeg skal få noen dager til.

Om det blir fleire undervisningsoppdrag til Seminaret er en helt annen sak. Tidligere i år trodde jeg nok at opptreninga skulle gå så pass greit at jeg kunne dra ut som vanlig i januar, men det synes nå mest fornuftig at jeg lar det være denne gangen. Marit drar som vanlig men satser bare på å være en måneds tid. Jeg må vel klare å ordne meg her og holde ut den tida alene. Jeg får gjøre som vi spøkte med i tidligere år. Da sa vi at vi skulle prøve å reise til et av barna og når det ene barnet blei lei oss så fikk de sende oss til det neste. En måned delt på seks barn skulle bli overkommelig for alle parter.

Reklamer

MIN AKTIVE BEDRE HALVDEL

Det er visst noen som tror at Marit er her i landet for å ta vare på og sørge for meg. Ja hun gjør det, men saken er at om jeg ikke hadde vært her for å undervise, ja så hadde nok Marit vært her like vel. De fleste av dere kjenner til hva hun gjør, nå tenkte jeg å fortelle litt om det som har opptatt henne de siste dagene.
My Sisters har for lite lokaler for de mange aktiviteter. De som støtter denne stiftelsen har i lang tid vært med på å bygge opp et byggefond som burde gjøre en ekspansjon mulig. I over et år har de arbeidet seriøst med å bygge på en av de fire tomtene de eier. Men etter at tegninger var ferdige og byggeprosessen skulle begynne så kom det fram at det var visse restriksjoner for denne tomta. Siden den ligger inn til en hovedgate så må tomta utnyttes maksimalt, det må bygges minst i seks etasjer her. Her skal det bygges både i høyden og så nær naboeiendommer som det er mulig. (Her og der ville selv en katt ha problem med å komme fram.) Da vi kom hit denne gangen håpet nok Marit på at en skulle få dispensasjon for denne regelen, men det ser ikke ut til å nytte.
Så i mange dager har Aster, leder for arbeidet her, og Marit gått fra den ene visningen til den andre. Det er nok av hus for salg i området, alt fra slott til rottereir. Men så langt har de ikke funnet noe som nærmer seg det de er ute etter. Klasserom for førskolelærerassistenskolen og for frisørskolen. Biblioteket og lesesalen som de driver trenger også større lokaliteter. De har fortalt megleren at de ville være bedre tjent med for eks et stort lagerlokale som de kunne bygge om, men dette har han ikke funnet, i alle fall ikke så langt. Så de søker videre.

VEDLIKEHOLD ER VANSKELIG

En felles erfaring for alle som har arbeida en stund i land med dårligere økonomi enn den norske har oppdaga at vedlikehold er en salderingspost. Når økonomien er vanskelig da blir det sjelden penger til vedlikehold. En ser det alle steder. Jeg ser det selvsagt best på seminaret.
Det er lett for en som hadde ansvaret for mange år siden å si at det var mye bedre før. At det var slik hadde sine spesielle årsaker. Bygningsmassen var mye yngre, behovet for vedlikehold var langt mindre enn i dag. Den økonomiske situasjonen var enklere. Vi hadde en stor stab av utenlandske lærere som hadde sin økonomi sikra utenfor seminarets budsjett. I dag sliter seminaret med å skaffe penger til lønninger, lønninger som er alt for små.
Den gangen sørget misjonene for at de utenlandske lærerne kunne bo i seminarets lærerboliger. Disse lærerne var som regel ganske praktisk anlagt, de kunne fikse småting uten at det kosta seminaret noen ting. Dagens lærere har ikke råd til å bo i boligene så de blir leid ut til folk utenfra som ikke har samme ansvarsfølelse både for hus og hage.
Så det er ikke så underlig om det ser litt dårlig ut. Men samtidig er det nok klart at ikke alle har samme syn for hva som trengs. Det som er pent og ordentlig i en kultur er ikke alltid det samme i en annen. Som for eks at det viktigste en kan gjøre for å ordne opp er å male alle trestammer hvite helt nederst.
Men situasjonen på seminaret er faktisk ganske så vanskelig, om jeg ikke skal bruke uttrykket håpløs. Jeg ser ingen annen løsning enn at de må få hjelp utenfra.
Mange av de som tradisjonelt hjalp til er ikke med lenger siden kirka sitt homofilivedtak har ført til at både American Lutheran og Svenska Kyrkan er ute av bildet. Tysker, dansker, finner og nordmenn har ikke så mye å stille opp med ser det ut som.
Mange her setter sitt håp til Lutheran Church Missouri Synod. Dette er som kjent en svært konservativ luthersk kirke som jubler over vedtaket kirka her har tatt. De har allerede kommet inn med litt personale. Den nye studierektoren er fra denne kirken og de har nok signalisert at det kan komme flere lærere derifra. Jeg kommer nok til å filosofere over hva det kan bety en annen gang. Nå får jeg holde meg til det bygningstekniske.
På denne sektoren kan en også se resultat. Seminarets fine Dining Hall, bygd midt på 1970 tallet ble ødelagt av flom for noen år siden. Missouri har nå gitt hjelp slik at en har kunne bygge to nye etasjer, pluss toppterasse på fundamentet av den gamle spisesalen. Bygget ser veldig bra ut og blir nok ferdig i løpet av våren – sommeren. Så det er flott. Men som sagt en skulle gjerne hatt noen midler til å vedlikeholde den andre bygningsmassen også.
Presidenten for Missourisynod var her i forrige uke, og de prøvde så godt de kunne å vise han andre områder der Missouripenger kunne komme godt med. Kirka tok han også til Debre Zeit, renoveringen av det gamle colleget der er blitt dyrere enn en regna med i utgangspunktet. Men pengesekken hans er kanskje ikke ubegrensa?

TRAFIKKBILDET I ADDIS ABEBA

Det er mindre enn et år siden vi var her sist, men det er ikke vanskelig å se at trafikkbildet er forandret. Den første årsaken til dette er selvsagt at byen vokser og bilparken med den. Spesielt synlig har dette vært siste uken. Africa Union har hatt et av sine store møter og da gjelder det som aldri før å kjøre med øyne både på speil og alt mulig annet. For plutselig kommer det en politimotorsykkel bak deg med ulende sirener, og da er det en eller annen storing som skal fort fram, dvs. han skal på et møte eller han skal til hotellet eller sitt lands ambassade for en kopp kaffi. Nåde den som da ikke finner seg en plass godt ute på siden av gata. Her har nok Erna og Siv eller Børge mye å lære.
En annen grunn til at bildet har forandret seg er det storstilte byggeprogrammet som pågår. Det er som sagt ikke et år siden vi var her, men i dette året har de kommet overraskende langt med å bygge ut det som på godt norsk skal bli bybane. Fra utkanter av byen og inn til sentrum bygges det dobbeltspor for lett jernbane. For den som er kjent kan jeg fortelle at her en dag da jeg var på Kaliti for å fornye sertifikatet mitt så kjørte jeg Debre Zeit vegen tilbake til Meskel Square for å se hvordan den vegen og bybanen så ut. Helt fra Ringroad til Meskel hadde de bygget banen. Den var ikke helt ferdig, men den var kommet veldig langt. Jeg tror gjerne at de klarer det innen fristen som visst nok er to år. Banen går delvis på bakkeplan, delvis gravd ned under bakkeplan og delvis på høye støtter slik at banelegemet blir liggende så høyt over bakkeplan at lastebiler og busser kan passere under. Og det er ikke bare her de arbeider. Fra Meskel mot Megenagna, fra Meskel forbi High Court og mot Ringroad osv. Ja dette er virkelig imponerende. Kinesere står for dette. Håper de bygger så solid at det blir stående.
Det som også slår en i trafikkbildet er de mange nye solcelletrafikklysene. (Flott langt ord.) Og disse er også flotte. Igjen er det vel av kinesisk fabrikat og jeg har ikke sett maken noe sted. For i tillegg til å vise rødt-gult-grønt så viser de hvor mange sekunder som står igjen før det skifter, både fra rødt til grønt og fra grønt til rødt. Folk jeg har diskutert dette med er skeptiske om solcelleteknikken vil holde over lang tid, men så langt er det flott.
I tillegg har de også forandra på kjøremønsteret. Mange gater med flere baner har nå fått restriksjoner slik at en må ta sving til venstre om en for eks kjører i venstre felt. Og, ja du tror det kanskje ikke, men det virker. Ja jeg tenker selvsagt ikke på taxisjåfører. De kjører kanskje villere enn noen gang før. Det er ikke alt en kan regne med forandrer

2014

Mandag 3. februar. Skal det bli noe blogging denne gangen så må jeg vel snart begynne, for nå er det snart to uker siden vi kom. For hvilken gang?
Det siste spørsmålet begynte jeg å tenke på forrige fredag.
Det var en stor samling på seminaret. EECMY hadde fått presidenten i Lutheran Church Missouri Synod på besøk. Presidenten i EECMY, Qes Waqsium, hadde kommet på talerstolen for å ønske denne prominente gjesten velkommen. Men i det han skulle til å begynne så fikk øynene hans øye på lille meg og så tok han i stedet til på en lengre lovprisning av den samme lille meg. Nå er det desverre slik at alderen har gjort at jeg synes slikt er ganske så kjekt, men litt flaut var det.
Men i det han holdt på begynte jeg å tenke litt bakover og så slo det meg at den uka var det faktisk 45 år siden Marit og jeg landa i Etiopia for første gang. Så da jeg i spøk takka han for lovprisningen etterpå så kunne jeg samtidig fortelle han at han hadde profetiske gaver.
Så det har altså blitt noen ganger at vi har landa i dette landet siden den første gangen. Mye har forandra seg gjennom disse årene, og om jeg får energi nok og om du gidder å følge med, så kommer det kanskje noen betraktninger over det emnet i ukene som kommer.
Men som før så er jeg her for å prøve å undervise litt. De som må bære over med meg er de som går i andre års klassen på seminarets mastersopplegg. Faget er etikk. Og om noen huske så langt tilbake så var det det faget jeg hadde i fjor også. Så det burde bli lettere i år.
I morgen tirsdag skal jeg begynne. Forberedt? Materialet jeg skal bruke er vel i orden tenker jeg. Læreboka jeg bruker i etikk fikk jeg mangfoldiggjort i fjor i så pass mange eks at jeg har nok for i år, og for et år til om jeg våger å tenke så langt. I tillegg har jeg laga til noen forelesninger på i alt 104 sider, det holder de på med å mangfoldiggjøre nå. I tillegg har jeg også et par artikler som studentene skal få studere.
Hvordan dette går får dere sikkert høre mer om i fortsettelsen. Nettopp nå stanser jeg her. Jeg har nemlig fått tilbakemelding som sier at innleggene mine ikke må være for omfattende.

FRA MIN AVISLESING DENNE UKA

Aksjonplan for å sjekke unødvendig bruk av vold i politiet
Parlamentet skal denne uka behandle et lovforslag som skal hindre politiet i å bruke unødvendig bruk av makt. Som The Reporter skriver så er det ikke vanlig at innbyggerne krever sine rettigheter når de kommer i direkte kontakt med politiet. Det er mange eksempler på at politiet kan være både brutale og bruke unødvendig vold, men det er ikke vanlig at folk våger å melde fra. Dette lovforslaget skal gjøre det lettere å kontrollere politiet meldes det.
Marit har følgende kommentar til denne avisnotisen: Vi har et godt eksemplel fra My Sisters. Ei kvinne kom nylig til klinikken. Hun var veldig forslått. Våre ansatte spurte hva som hadde hendt. Det kom fram at hun er gift med en politimann. Derfor våger hverken hun eller andre å melde dette. Han truer og de tror også at han har gode kontakter. Derfor skjer ingenting. Hun bae håper han vil finne seg en annen og la henne være i fred.

Budsjettjustering
Avisen melder også at Finansdepartmentet har nektet å øke årets budsjett. Det er vel et tegn på at den generelle vanskelige økonomiske situasjon også gjør seg gjeldene her. I det eksisterende budsjettet var det vegbygging som var tilgodesett med den største delen.

Inflasjon på matvareprisene mindre enn tidligere måneder
Prisøkningen har ikke vært så høy som tidligere kan vi også lese. Prisene økte siste måned med 7.9% en nedgang fra 12.9%. Så om dette fortsetter ser det lysere ut for fattigfolk.

Falashajødene bør ønskes velkommen tilbake
En artikkel i den samme avisen forteller, så langt jeg kan se, en historisk korrekt orientering om hva denne gruppen har gått igjennom. Den diskuterer forskjellige teorier om gruppens opphav og om hvordan Bete Israel eller Falashajødene var mishandla og urettferdig behandla her i landet i hundrevis av år. Hvordan de så i kommunisttida nærmest blei pressa til å forlate landet, ikke minst var dette press i fra USA. Artikkelen forteller også om hvordan de er blitt behandla i Israel. (Dette fikk jeg innsyn i da jeg i sin tid var reiseleder for en gruppe av etiopiske kirkeledere i Israel.)
Artikkelen nevner: Misstro, forskjellsbehandling, forsøk på sterilisering og barnebegrensning, etc. Det er et faktum at mange av dem nok gjerne vil komme tilbake. Det er dette artikkelforfatteren tar opp og mener at etiopiske myndigheter må be denne folkegruppen skikkelig om tilgivelse for tidligere behandling, og å være villig til å gi dem tidligere eiendommer etc. tilbake. Hvordan dette skal kunne skje, ja det svarer ikke artikkelen på.

Roseproduksjon setter nye rekorder
Det skal være en stor utstilling/konferanse med roser om noen få uker. Dette er en veldig industri i landet. Kenya som tidligere var helt dominerende er ennå den største, men Etiopia har på kort tid nesten tatt igjen Kenya. En skal ikke langt utenfor Addis Abeba før en ser enorme områder med veksthus som er fyllte av roseplanter.
Avisen har besøkt en av disse farmene. Denne ene farmen har veksthus på et område som dekker 125 dekar. I disse veksthusene dyrker de 20 forskjellige sorter roser. 1000 personer, 80% kvinner, arbeider i veksthusene. De sender i gjennomsnitt 60 000 roser hver dag til Italia, Japan og Holland. Forsendelsen er ganske så komplisert siden rosene må oppbevares minimum 12 timer i et rom som holder 2 grader pluss før de kan lastes inn i transportflyet. Det bygges forresten et nytt enormt lagerlokale på flyplassen som skal ta hånd om dette. Artikkelen forteller videre at dette er en industri som sysselsetter ca 85000 personer her i landet og at det nok er på høy tid at en evaluerer hva denne produksjonen har å si ikke minst for miljøet.

VI HAR DET GREIT

Som tidligere nevnt så er vi veldig strategisk plasert. Leiligheten vi bruker ligger naturlig til for folk til å stikke innom for å slå av en prat. Og vi er ofte heime. Tirsdag og torsdag har jeg undervisning på presteskolen, så da er vi ikke her. Marit bruker da tida i samtale med de som arbeider i My Sisters. Onsdag ettermiddag er hun også der ute, da har de stabsmøter. Resten av tida bruker vi her. Marit har nettopp klart å få avgårde brev til alle de som støtter My Sisters. Det er brev med rapport om hva den enkelte har gitt i fjoråret, og til de som er faddere, melding om hvordan det går og så bilde for hvert enkelt barn. Tidligere har det tatt mye tid å få fram opplysningene og alle bildene, i år var det meste av dette klart da hun kom i januar. Så hun har gått rundt og smilt som ei sol over framgangen. Gubben sjøl har brukt tida til å forberede seg til timene, 9-12 to dager i uka. Da han kom i januar trodde han at han var brukbart forberedt, men så oppdaga han ei bok, Kingdom Ethics, som han ikke hadde sett før. Så han har brukt mye tid på å studere denne boka og å prøve å formidle innsikt fra denne boka til studentene i tillegg til det andre materialet han hadde forberedt. Summa summarum, vi har vært ganske så opptatt begge to.
Men så var det altså det jeg begynte med ang. den strategiske plasering av husværet vårt. For det har vært veldig mange som har kommet innom, ikke som forstyrrende element, men inspirerende. Selv om vi ikke får tid til å besøke arbeidet i sør så får vi altså møte folk som har mye å fortelle fra arbeidet. Jorunn (Hamre) 83 år er ”still going strong” og har alltid mye å berette. Jorunn er flink til å fortelle, hun forteller ikke om seg sjøl, men gjennom det hun forteller er det ikke vanskelig å se at Gud fortsatt bruker henne. Det store nettopp nå er en muslimsk sjeik som har tatt et veldig avgjort valg, han vil tjene Jesus. Han vet godt at det nok kan koste han livet, men han er frimodig og trygg.
Kjetil (Fuglestad) er kommet tilbake fra en tur til Tanzania. Han var bedt om å komme dit for å gi råd om mulig treplanting på en stor farm som misjonsvenner i Norge har kjøpt inn for å gi økonomisk trygghet til Haydom hospital. Kjetil er full av begeistring over mulighetene. Han har lært fra seg teknikker ang. skogplanting i tørre områder og tror bestemt at det er folk der som vil være i stand til å følge dette opp. Leskog er viktig for god kornproduksjon på de enorme kornåkrene denne farmen har. Nå om dagen arbeider han med de papirer som er nødvendige for at det arbeidet han er med på sør i Etiopia skal tilfredsstille alle mulige og umulige byråkratiske krav fra myndighetenes side.
Torsdag møtte vi en ”ung” mann, (han fortalte seinere at han fyllte 50 i fjor), etter at vi hadde kikka litt på hverandre fortalte han ”du var den første av flere konfirmantlærere jeg hadde!” Så viste det seg at det var ”Gubbån” Sven Gunnar Hinderaker. Fra å være misjonærbarn på Skoleheimen var han nå professor i Internasjonal helse og global samfunnsmedisin ved universitetet i Bergen. Han er her noen dager for å dele erfaringer med etiopiske kollegaer. Han møtte samtidig Thor Henrik Henriksen som er her for ett år og arbeider som spesialist på ett av de store sykehusene i byen og Karl Roth som sammen med Ingeborg kom denne uka. De har bestemt seg for å bruke en del av pensjonisttilværelsen som røntgenspesialist på et sykehus i Soddo, sør i landet. Thor Henrik og Karl har som mange vil vite mange år bak seg som leger på ulike hospital syd i landet.
Karl forteller at flere av sykehusene her i byen har fått utrolig fint teknologisk utstyr for å kunne ta CT og MR undersøkelser. Men selv en lekmann forstår at det er ikke bare å plugge utstyret til nettet og å trykke på knappen. Så allerede før han kom til landet hadde han fått henvendelser fra flere hospital om han kunne komme og hjelpe dem med å bruke utstyret optimalt og ikke minst å vurdere de resultatene maskinene produserte.
Men det er ikke alt vi hører som gjør oss like begeistra. Som om det ekteparet fra USA som har kommet hit, kjøpt seg hus og bestemt seg for å arbeide full tid som evangelister i nærområdet. Hva som er galt med det? Jo, de har bestemt seg for å arbeide helt uavhengig av alle andre evangeliske menigheter i byen. Et opplegg som kanskje fungerer bra i det individualistiske USA, men det er nok feilslått i denne kulturen. Men når misjoner med over femti års erfaring kan slå inn på en slik veg så kan en vel ikke vente noe bedre av nyankomne amerikanere.
Nå er det mindre enn tre uker til vi setter kursen nordover igjen. Vi gleder oss til det, men som dere kanskje forstår: Det er en viss forskjell på livet vi har på Løkkatoppen og her i Addis Ababa.

TALLMAGI

Mekane Yesus kirken har lagt fram en ny og veldig ambisiøs strategiplan for arbeidet de neste fem årene. Det er veldig mye bra og mye å glede seg over i denne planen. Den historia som kirka har bak seg siden den ble organisert i 1959 gir virkelig grunn til å se framover med frimodighet, håp og optimisme. De regner med Guds hjelp og velsignelse, og det har de virkelig god grunn til å gjøre når en ser på hva som har skjedd her i landet i disse litt over 50 årene. Fra et medlemstall på ca 20 000 regner de nå medlemstallet til over 6 millioner. Det er jo ikke annet enn et av Guds store mirakler. Det var selvsagt ingen av de som var til stede den gangen i 1959 som kunne ha drømt om noe slikt.
Så det er selvsagt god grunn til å stole på at Gud vil fortsette å velsigne arbeidet. Strategiplanen er derfor også full av tall om hva de forventer seg i løpet av den perioden som ligger foran. En fortsatt stor kirkevekst. Og innenfor det feltet som opptar meg spesielt: 12000 nye prester! Men når en har sett at det i de siste 20 årene er blitt utdannet mindre enn 200 hvert år, ja da må en, selv om jeg også stoler på Guds velsignelse, lure på: Er dette i nærheten av et realistisk tall?
En ung kollega på seminaret sa det slik her om dagen: Det synes å være en viss tallmagi i kirka vår. Vi er så fasinert av de store kirkeveksttall vi har opplevd at vi nesten tror at store tall skal komme av seg selv. Han fortalte at rektor på seminaret, i fullt alvor, hadde sagt at nå, i løpet av et år, skulle antall teologiske studenter økes fra 130 til 1000. På spørsmål om hvordan dette skulle skje, ja så svarte han som andre kirkeledere har gjort i det siste: Vi regner med Guds velsignelse. Til meg og andre skeptikere kommer det kanskje en annen tanke også, kanskje Gud også vil spørre: Men hva vil dere gjøre for at dette skal kunne skje?
Så langt har jeg ikke møtt mange som har sagt at under de gjeldene vilkår så kan en ikke vente at unge dyktige studenter vil velge prestestudiet. Menighetene har ikke økonomi til å sende studenter. Og de har ikke økonomi til å ansette flere prester. De fleste prester har i dag en månedslønn på Birr 1000. Det tilsvarer 320 norske kroner. Dette er simpelthen for lite. Så hvordan skal kirka kunne få flere student¬¬stipendier og hvordan skal de kunne få menighetene til å betale prestene sine bedre? Strategi¬planen synes ikke å gi noe klart svar på dette.

AMMANUEL ABRAHAM FYLLER 100 ÅR.

På lørdag feiret Ammanuel Abraham 100 år. Han ble i 1963 valgt til Mekane Yesus kirkens andre president, og var president i mer enn 20 år. Han er stadig oppegående og var til stede på åpningsmøtet for kirkens generalforsamling i januar. Han er selvsagt kirkens grand old man og har hatt en mektig rolle i kirkens historie. Det var uten tvil en veldig fordel for kirken i dens tidligere år at kirkens president var så vel utdannet og hadde en slik respektert posisjon i alle kretser. Han var som kjent både ambassadør og minister i flere departementer i keiserens tid. Under revolusjonen i 1974 ble han satt i fengsel, men han ble løslatt fordi det ikke kom noen klager fra noen på han.
Vi stiller oss i rekken av gratulanter.

HIS HOLINESS ABUNA MATHIAS INNSATT SOM NY PATRIARK

Mange av dere vet at helt til 1959 så var den øverste biskopen i den Etiopisk Orthodoxe Kirken alltid hentet fra den koptiske kirken i Egypt. Siden den gang har kirken vært ledet av en etiopier. Kirken her har nå samme status som den koptiske kirken og den øverste leder har tittelen Patriark, selv om en har beholdt ordet for biskop, abun. Abuna Paulus døde den 15. august i fjor og nå er altså en ny valgt. Det er Abuna Mathias. Han er 76 år og har tidligere vært abbed ved flere kloster tidligere. Da han ble valgt var han etiopisk biskop i Jerusalem. Han er den sjette biskopen i rekken av etiopiske ledere for denne en av verdens eldste kirker.
Den første etiopiske abun var Abuna Baslios som døde i 1964, den andre var Abuna Tewoflos som ble arrestert og drept i tida under Derg’en sitt styre i 1978. Den tredje var Abuna Tekle Haimanot som døde en naturlig død i 1988, den fjerde, Abuna Merkorio, ble avsatt da Derg’en falt er ennå i live. Han leder nå en utbryter fraksjon i USA. Abuna Paulos ble valgt i 1992 og er den patriarken som har regjert lengst av disse.
Det var til sammen 806 personer i flere forskjellige sammenhenger som avga stemme ved dette valget. Abuna Mathias fikk 500 av disse stemmene. Fire andre kandidater delte resten. Helt siden 1959 har det vært slik at staten har kunnet kontrollere utfallet av disse avstemmingene. Så det bør ikke over¬raske noen at Abuna Mathias kommer fra Tigray.
Avisen som refererer dette forteller at i følge siste folketelling så tilhører 43% av befolkningen EOTC (Ethiopian Orthodox Tewahedo Church), 33% tllhører Islam og 19% forskjellige Protestantiske kirker, 3% er klassifisert som tilhengere av tradisjonell religion mens det er 1% katolikker og 1% som tilhører andre religioner (Jehovas vitner, Mormonere, Hinduer etc.)